Kjære leverposteiboks P.2

Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro. Smak og behag, en gang i blant brennes den bro. Men når tanken er god, er da alt egentlig godt? Kom nærmere min venn – se en gave jeg har fått. En boks med lever i, så leken og så glatt, pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt! Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade. Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade. For smaken er som baken skrikes det i kor, år etter år byr du deg fram, klar for litt hor. Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom, jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom. Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var, tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far. Men til vi en regnfylt dag så sees igjen – kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.