Ikke en gang da

Husker du den kalde fine tiden? Den gang vi levde bak persienner av silke. Vi holdt oss helst for oss selv. Selv var vi alltid vår nærmeste. Vi snakket ikke sammen. Helst om hverandre, og helst til oss selv. Alarmene gikk, men likevel. Vi forble på våre poster. Lydene gikk høyere og høyere. Men i kjelleren var alt muse stille. Selv da din hud brant ti tusen lys, og røyken stumpet ned i mine lunger. Nei, ikke en gang da. Ikke en gang da. Nå ligger vi alle på intensiven. Var det hele bare en drøm? Smerten føles så vond og så ekte. Likevel så fjern, så borte vekk. Du sier det aldri har hendt. At alt bare er en del av mitt hode. Du kaller arrene på ryggen en illusjon. Og smertene i magen bare luft. Og en del av meg vil tro at du snakker sant. En annen del at du ikke er sann på en prikk. Så hva skal vi egentlig tro? Det vi "tror" vi vet? Og hva skal vi egentlig si? Ingenting, sier du. Kanskje nettopp det er problemet. "Ingenting". Og hva skal vi egentlig si? Ingenting, sier du. Kanskje nettopp det er problemet. "Ingenting".